Mange kristne har opplevd at Gud taler til dem, sterkt og levende.
Noen erfarer Guds nærhet, kjenner seg elsket av Gud, opplever at Gud helt konkret påvirker hendelser i livet.
Men mange har også opplevd at det er helt stille fra Gud. Det er som om Gud forsvinner. Da kan stillheten bli vanskelig. Man har lært eller opplevd at Gud kan tale, men så er Han taus.
Har Gud glemt oss? Har han forlatt oss?
Munken og teologen Johannes av Korset (1542-1591) er en av dem som har beskrevet Guds taushet som smertefull. Stillheten gjør ikke livet gladere og lysere, men vondere og mørkere.
For troende, sier Johannes, finnes det en «sjelens mørke natt», der det oppleves som om Gud forsvinner. En person som tidligere kjente en Gud som var nær og varm opplever Ham plutselig som fjern og taus.
Den som lider i den mørke natten, ønsker seg ikke mye, kanskje bare et lite ord til trøst. Et aldri så lite tegn på at Gud ser og forstår. Men tegnet kommer ikke.
Hvorfor er Du så stille, Gud?
Johannes sier at natten er en del av den troendes reise. Natten er noe man må gjennom for å forstå hvem Gud egentlig er. Det er en tid for modning.
Guds taushet er ikke hjerteløs kulde, men respektfull avstand. På samme måte som larven må inn i puppens mørke må mennesket gjennom i sjelens natt.
Men også når vi møter verdens lidelser kan Guds taushet være vond og vanskelig å akseptere. Stillheten blir smertefull. Vi spør:
Hvorfor gjør du ingenting, Gud?
Hvorfor sier Du ikke noe, hvorfor er Du fortsatt taus?
Romanen «Taushet» av Shusaku Endo handler om disse spørsmålene.
En portugisisk prest reiser til Japan på 1600-tallet, i en tid da det foregår voldsomme forfølgelser av de kristne. Presten er fullt klar over lidelsene som venter, er forberedt på å lide selv, kanskje til døden.
Men han er ikke forberedt på å bevitne andres lidelser, og få ansvaret for dem.
Og han er ikke forberedt på at Gud skal la alt skje mens Han er taus. I Endo sin fortelling blir lidelsen forsterket av stillheten. Når Gud lar ondskapen foregå, uten å ta til motmæle eller trøste, blir presten stadig mer forvirret og fortvilet. Gud er borte. Kun lidelsen og tausheten er igjen.
Til slutt gjør presten det han må for å fornekte troen: Han tråkker på et bilde av Kristi ansikt.
Bare slik kan han gjøre slutt på torturen som uskyldige, fattige bønder lider under.
Først da taler Jesus til ham:
«Bare tråkk. Jeg kjenner smerten i foten din. Jeg kjenner den, slik jeg kjente smerten til alle som tråkket før deg. Den smerten er nok for meg. Jeg deler deres smerte og lidelse. Det var derfor jeg kom til verden.» (Shusaku Endo: Taushet. Solum 2019, s. 237-8)
Guds stillhet er smertefull i en lidende verden, men kanskje er stillheten også en slags stemme.
Stille steder 