Historien om mennesket og stillheten handler om både forvirring og undring, fortvilelse og forløsning.
Erling Kagge har skrevet en fin, liten bok om stillhet: «Stillhet i støyens tid. Gleden ved å stenge verden ute.» (Kagge forlag 2016)
Kagge stiller tre spørsmål til seg selv og leseren:
«Hva er stillhet?»
«Hvor er den?»
«Hvorfor er den viktigere enn noen gang?»
Tiden før vi blir født er stille. Tiden etter at vi dør er stille. Rommet utenfor jordkloden er stille. Rommet inni atomene er stille.
Derfor bør vi vite å sette pris på støyen – for støyen kommer fra livet her på jorden. Det er fantastisk at det finnes noe i universet som beveger seg og støyer, som bryter stillhetens ensformighet.
Men likevel bør vi også lære å elske stillheten. For på en måte er det den som er hjemme. Livet foregår midt i det store, stille rommet. Vår støy gir ingen gjenklang i universet. Stillheten sluker alt. Derfor må vi tro og håpe at den er venn, ikke fiende.
Gleden ved å stenge verden ute ligger i å komme hjem til stillheten.
«Hvilke veier fører til stillheten?», spør Erling Kagge, og kommer med et forslag:
«Jeg tror på å reise inn i naturen. Legge igjen elektronikken hjemme, dra i en retning til det er øde rundt deg. Vær alene i tre døgn. Ikke snakk med noen. Gradvis kommer du til å gjenoppdage sider ved deg selv.» (s. 126)
Fugler, dyr, fisker, skyer, vann, planter, fjell, sand, skjell, stjernehimmel: Naturen er en vei til stillheten.
Men veien inn i stillheten tar litt tid. Det kan ta tre dager, kanskje mindre, kanskje mer. Det tar tid før støyens bevegelser dør ut.
Men selv det mest grumsete vann klarner om det blir stående i ro lenge nok.
Stillheten og det som skjer der er et tema for filosofer, psykologer og antropologer.
For alle mennesker på jorden, uansett tro og tradisjon, kommer i kontakt med stillhetens krefter.
Stille steder 