Simone Weil hadde en annen forunderlig erfaring med stillheten. 

Hun hadde lært seg Fadervår på gresk, etter avtale med en venn, og hun fremsa ordene hver dag, både før og under arbeidet. 

Mange ganger opplevde hun at hun i bønnen plutselig befant seg som et helt annet sted – midt i en enorm stillhet. 

Men denne stillheten «er ikke fravær av lyd, men et virkelig sansbart objekt, mer virkelig enn lyd. Støy, hvis det finnes, må gjennom denne stillheten før den når meg.» (Weil, Simone: Waiting for God. HarperPerennial 2009, s. 29)

Den er et mysterium, denne stillheten.

Kanskje er det selve Guds kjærlighet som brenner i våre hjerters innerste, stille, rom.

Tilbake ←