Mange har tenkt at stillheten har noe å gjøre med Gud.
At stillheten må være i berøring med selve himmelriket.
I den kristne tradisjonen finnes mange tanker om hva stillheten er, om hvor den er, og om hvorfor den er så viktig. For Bibelen knytter stillheten til den Evige selv.
I begynnelsen var det stille. Guds ånd svevet over vannet, til Gud brøt stillheten med et ord. (1. Mosebok 1.)
Gud var i stillheten, men gjorde slutt på den ved å skape alt som lever.
Fortsatt er Gud i stillheten, samtidig som han er i støyen, sammen med alt det skapte.
Og mange steder i Bibelen er det nettopp i stillheten at Skaperen møter menneskene:
Jona trengte tre stille dager i en hval-mage før han skjønte hva Gud ville ham. (Jona 2,1)
Kong David søkte Gud ved å gjøre sin sjel stille, «som et lite barn er hos sin mor.» (Salme 131,2)
Elia var på fjellet med en løs avtale om et møte med Gud, og det kom både en storm og en jordskjelv og en brann, men ingen dukket opp. Først etter alt dette kom Gud – i «lyden av skjør stillhet.» (1. Kongebok 19,11-13)
Hva stillheten er og gjør kan vi også lære av Jesus:
Han tok med seg disiplene til et øde og stille sted, så de skulle få hvile seg. (Markus 6,31)
Han ble stille da de skriftlærde ba ham om å dømme en kvinne grepet i ekteskapsbrudd. (Johannes 8,6)
I Getsemane valgte han ensomhet og stillhet da han forberedte seg på døden. (Lukas 22,41)
Han tiet da Pilatus forhørte ham. (Matteus 27,14)
Han lærte oss at når vi ber skal vi gå inn i vårt stille rom og lukke døren for å være sammen med Han som hører uten ord. (Matteus 6, 6-8.)
Han lovet at han ikke skulle la oss være igjen som foreldreløse barn etter at han var borte. (Johannes 14,18)
Og hva betyr det? Jo, at han stillferdig er med oss alle dager.
I stillheten er Gud hos oss og med oss.
Stille steder 